Hypothyreose / lavt stoffskifte hos hund

Hypotyreose er en velkjent stoffskiftesykdom hos hund. Den skyldes svikt i skjoldbruskkjertelen slik at det ikke produseres nok thyroxin. 

Thyroxinproduksjonen styres av hypofysen som produserer TSH (thyroideastimulerende hormon). Produksjonen av dette hormonet blir igjen styrt av hypothalamus, som produserer TRH (TSH-stimulerende hormon). Konsentrasjonen av thyroxin i blodet påvirker produksjonen av TRH og TSH. Lavt thyroxinnivå i blodet gir økt frigjøring av TRH, som igjen gir økt frigjøring av TSH, som så gir signal til thyroidea om å øke produksjon og utskilling av thyroxin.

Skjoldbrukskjertelen frigjør to former av thyroxin (T4 og T3), når den stimuleres av TSH fra hypofysen. I blodet finner det mest T4. Dersom kroppen får akutt behov for thyroxin, omdannes T4 til T3 (som er 3-4 ganger mer effektivt enn T4). T4 kan også virke direkte. Thyroxin inngår i stoffskiftet i alle kroppens celler og påvirker hastigheten til mange av kroppens reaksjoner. Thyroxin kalles derfor «stoffskiftehormonet», bidrar til å regulere energiomsetning, stimulere varmeproduksjonen i de fleste celler (øker forbruket av oksygen) i alle vev bortsett fra hjernen, er nødvendig for normal lengdevekst og normal utvikling av sentralnervesystemet hos foster og den nyfødte valper, stimulerer ledningshastigheten av impulser i nervesystemet, og påvirker funksjonen av andre hormoner.

Hos en hund med hypothyreose produseres det for lite thyroxin, og nivået av thyroxin i blodet blir dermed for lavt. Årsaken til dette kan være en feil i selve skjoldbruskkjertelen (primær hypotyreose) eller en feil i hypofysen (sekundær hypotyreose). Den sekundære hypotyreosen skyldes oftest svulster i hypofysen som medfører for lav produksjon av TSH. Hos hund skyldes > 95 % av de kliniske tilfellene av hypotyreose den primære formen, altså en feil i selv skjoldbrukskjertelen.

Det finnes to ulike typer primær hypotyreose:

Autoimmun lymfocyttær thyreoiditt: Immunsystemet angriper og ødelegger cellene i skjoldbruskkjertelen. Når > 75% av cellene er ødelagt vil det oppstå symptomer. Forskerne antar at arvelige faktorer har betydning for utvikling av denne sykdommen.

Idiopatisk follikulær atrofi: Skjoldbruskkjertelen skrumper inn av ukjent årsak. Fører til en gradvis erstatning av kjertelen med fettvev.

I tillegg til disse hovedformene av sykdommen, kan hunder noen ganger ha en medfødt form for hypotyreose. 

Hypotyreose kan også forårsakes av medikamentell behandling. Hvis en hund som har normal produksjon av thyroxin feilbehandles med thyroxin, vil kroppen gjøre det den kan for gjenopprette normalt nivå av hormonet, og dermed redusere kroppens egen produksjon av thyroxin. En thyroxinbehandling som avsluttes for brått, vil slik kunne medføre hypotyreose selv om hunden i utgangspunktet var frisk.

Symptomer

Hypotyreose / mangel på thyroxin gjør at mange av kroppens reaksjoner går for sagte. Sykdomsbildet varierer og mange ulike symptomer kan ses, som tretthet / nedsatt aktivitet fysisk og psykisk, nedstemthet / hunden har et "sørgmodig uttrykk i øynene", redusert evne til å tåle kulde / fryser lett, og hunden øker i vekt trass normal fôring. Pelsen endres / blir matt og livløs. Overdreven røyting / økt håravfall / langsommere tilvekst av pels kan også være et tegn på hypothyreose. Hunden kan miste så mye pels at den får hårløse partier, gjerne symmetrisk på kroppen. Hunden kan få økt flassing, økt pigmentering, og dårligere hudkvalitet hvor det lett oppstår infeksjoner. Dårlig koagulering av blod og nedsatt vekst ses også. Reproduksjonsproblemer (uregelmessig eller manglende løpetid, dårlig fruktbarhet, abort / svakfødt valper, nedsatt kjønnsdrift, testiklene kan skrumpe inn, dårlig sædkvalitet) er assosiert med hypothyreose. Hunder med hypotyreose har sannsynligvis økt sjanse for å utvikle sledehundmyopati (går seg stive) (les mer om dette her).

Dersom nivået av tyroxin i blodet er for høyt (hypertyreose) vil aktivitetsnivået også bli for høyt, hunden blir rastløs, og går ned i vekt pga høy forbrenning. Dette sees imidlertid sjelden hos hund.

Diagnostisering

Forskere ved Michigan State University har studert forekomsten av hyportyreose hos hund, og fant at Akita, Boxer og Siberian Husky hadde høyere forekomst av denne lidelsen. Siberian Husky kom dårligst ut i dette studiet (hele 13,5% av blodprøvene fra Siberian husky testet positiv for sykdommen). Totalt inngikk 1292 blodprøver fra Siberians i dette studiet.

Diagnosen hypothreose stilles av veterinær basert på sykehistorie, kliniske symptomer og blodanalyser (målinger av totalt T4, fritt T4, T3 og TSH, det er også mulig og få målt tyroglobulin antistoff i blodet).

Det er imidlertid viktig og være klar over at et lavt normalnivå muligens kan være en tidlig hypotyreose, men dette stemmer ikke alltid. En senere prøve kan bekrefte eller avkrefte diagnosen. Et noe lavt nivå (under normalnivået) kan bety at hunden har hypotyreose. En rekke forhold påvirker kroppens thyroxin-nivå og må tas med i betraktningen når resultatet av thyroxintesten skal vurderes.

Det foreligger klare rase- og aldersforskjeller. Dette innebærer at verdier som er normalt for én rase ikke nødvendigvis er normalt for en annen rase. Og det som er normalt for en gammel hund er ikke nødvendigvis normalt for en valp eller en unghund av samme rase. T4 kan være 2-5 ganger høyere hos valper de første 3 månedene sammenlignet med hos voksne. Thyroxin-nivået i blodet synker også med alderen. Det er videre altså store raseforskjeller. Dette kan skyldes hundenes størrelse, da små raser har høyere totalinnhold av thyroxin enn middels og store raser, men studier av forskjellige raser av samme størrelse, viser også klare forskjeller i normal-nivået av thyroxin.

Hunder kan være klinisk normale / symptomfrie i mange år, for så og bli syk. Symptomene viser seg kanskje først når hunden er 2-5 år gammel. Medikamenter og tidspunkt i reproduksjonsfasen har også betydning for thyroxinnivået i blodet. Dessuten vil eventuelle andre sykdommer kunne påvirke produksjonen av thyroxin. Det er derfor ikke helt enkelt å stille diagnosen hypotyreose, og sykdommen er ganske sikkert overdiagnostisert i populasjonen.

Mange forhold kan senke kroppens thyroxin-nivå: underernæring / feilernæring, sukkersyke, nyreproblemer, leverproblemer, samt enkelte legemidler. Kroppens thyroxinnivå kan også være forhøyet ved drektighet og høyt kaloriinntak.

Alle disse forholdene gjør det vanskelig å stille en sikker diagnose når det gjelder stoffskiftesykdommen hypotyreose.

Behandling
Hypotyreose behandles med thyroxin i form av tabletter. Tilførsel av thyroxin øker hastigheten på mange av kroppens reaksjoner. Hunden får et økt stoffskifte / forbrenning, økt aktivitetsnivået, økt tilvekst av pels av god kvalitet, og hunden kan gå ned i vekt. Behandlingen vil vare hele livet, og hunden må følges opp hos veterinær. Forutsatt at diagnosen er riktig vil hunden ha gode framtidsutsikter som familiehund, men den vil ikke nødvendigvis egne seg som brukshund. Dette fordi en hund som står på thyroxin-behandling ikke vil ha den samme mulighet til å regulere sitt thyroxin-nivå i forhold til aktivitet som det en frisk / normal hund har.

Genetikken bak hypotyreose
Sykdommen ser ut til å ha høyere forekomst i noen raser / linjer. Dette indikerer at arvelige faktorer har betydning for forekomsten. Man tror sykdommen er recessivt arvet. Det er også viktig og huske på at ikke all hypotyreose skyldes arv / genetikk. Grunnprinsippet i all hundeavl er at bare klinisk friske hunder skal brukes i avl. En hund som har fått diagnosen hypotyreose bør derfor ikke avles på, selv om man ikke med sikkerhet kan si at sykdommen skyldes arvelig disposisjon. Et annet viktig hjelpemiddel for å redusere forekomsten av sykdommen, er kunnskap om avlshundens slektninger. Her må alle være med å ta ansvar. Man bør unngå å parre to hunder som begge har nære slektninger med hypotyreose. For å få dette til, er man helt avhengig av sikker informasjon, ærlighet og samarbeid mellom oppdretterne.

Faglitteratur

K Bojanić, E Acke, BR Jones (2011) Congenital hypothyroidism of dogs and cats: A review. New Zealand Veterinary Journal 59: 115-122.