Foxy lady

Søndag erstattet jeg profilbildet mitt med denne tegningenEn ROSA foxy lady. Litt på spøk. Fordi besøkstallene til Snykovet-bloggen var skyhøye. Like høye som for mange av ROSA-bloggene. Tegningen passet jo også godt fordi diskusjonen blant annet handlet om - det noen omtaler som - "fluffie bamsete ubrukelige showhunder" med bling i selen.

Noen flere fulgte opp og skiftet profilbildet som meg. Selv om vi neppe kan påstå at det "tok helt av". Med rosa blinghunder over hele facebook.

Tone-Lise Vilje, damen bak en av MINE absolutte favorittblogger "Samojed - Verdens vakreste brukshund" (den er like lite ROSA som Snykovet-bloggen), la ut tegningen, med følgende tekst:

Hvorfor legge ut et bilde av en råsa dollehund med bling? Vel...
- Man KAN like å pynte seg samtidig som man trives i turbukse.
- Man KAN være fullverdig polarhundeier selv om ikke alle klærne man har lukter blanding av vom og gammel møkk.
- Man KAN være riktig så blÅnd og fager samtidig som man tåler en trøkk eller tåler å plukke hundedritt.
- Man KAN ha rene, stelte hunder selv om de ser ut som et helvete etter hver tur.
- Man KAN like Seleverkstedet og Prada. På en gang.

Lei av stereotyper og meninger om hva som passer seg og ikke? Jeg og.

Bring on the glam!
All trafikken på bloggen - og alt spetakkelet på facebook - skyldes stor uenighet og avstand mellom såkalte "brukshundfolk" og såkalte "showhundfolk". Jeg vet ikke helt hvilken kategori jeg selv tilhører - det spørs vell hvem man spør - og hvordan de ulike "gruppene" defineres. For jeg, med flere, bruker hundene aktivt til både trekk, show og mer. Også er det vel også slik at man kategoriseres i henhold til hvilke hunder man har. Og der har jeg jo også litt av hvert. Både hunder fra rene "brukslinjer", "showlinjer", og en blanding av "brukslinjer og showlinjer". Jeg liker moderate, pent bygde hunder som jobber godt i selen. 
Vi skal ta vare på rasen. Bevare trekkegenskaper, eksteriør, pels, etc. Om vi hele tiden forsøker lage bedre og bedre trekkhunder, vil vi kanskje i prosessen avle oss bort fra standarden - kompromisse på andre egenskaper - som gjør at en Siberian ser ut som og fungere slik en Siberian skal gjøre? 
Ord og handlinger definerer oss som mennesker. Ord som er ytret kan ikke tas tilbake. De er ugjenkallelige. 

Det har vært ytret mange ord på facebook og i personlige meldinger etter at vi sendte inn brev til styret i Norsk Siberian husky klubb torsdag forrige uke (18. oktober). I dette brevet ba vi om informasjon om de nye kravene til det norske utstillingschampionatet. Noen dager senere (20. oktober) ble det lagt ut en kort melding på klubbens nettside om at Norsk Kennel klubb nå har godkjent årsmøtevedtaket om brukskrav for Utstillingschampion (N UCH), og at det nye kravet vil være gjeldende fra 1. januar 2017.
Jeg må innrømme at jeg etter mitt siste blogginnlegg lørdag morgen - rett og slett ikke har orket følge med på de mange, mange hundre meningsytringer og innlegg som er kommet i saken - både på egen facebook profil og på de ulike facebook gruppene der dette diskuteres. Noe har jeg fått med meg - men jeg har ikke hatt energi til å sette meg ned og lese ordentlig gjennom det hele. Det føles rett og slett utmattende.

Jeg kjenner at jeg blir så utrolig skuffet - og sjokkert - når mennesker jeg har beundret og sett opp til - mennesker jeg har følt stor respekt for - bruker hersketeknikker og sterke / bitre ord i diskusjonene. Når man går tom for saklige argumenter / ikke vinner gjennom med sitt eget syn, starter man med personangrep og latterliggjøring. Det føles ikke som vi kommer av flekken. Det er nesten som og være vitne til den Amerikanske Valgkampen - dog i mindre skala.

Debatt er selvsagt viktig og bra. Så lenge man klarer holde hodet kaldt og diskuterer sak. Mange av innleggene gjør desverre ikke det. Og da blir vi som mennesker såret, lei oss, triste, og vi går i skyttergravene. Eller rømmer på fjellet slik som meg. Logger av. Sitter på hendene - i stedet for og dundre løs på tastaturet.



Jeg har ofte tenkt at hundeklubber generelt - og Norsk Siberian Huskyklubb spesielt - er et antropologisk studie verdig. Slike klubber er en magnet for crazy dogladies (meg selv inkludert) - og menn - som er langt over gjennomsnittet innteressert i og engasjert i sin rase.

Også viser det seg at nettopp Norsk Siberian Huskyklubb og dens medlemmer har blitt studert. Av en antropolog, Iver B Neumann. Artikkelen "Flerbent fellesskap i en norsk trekkhundklubb" ble publisert i "Norsk Antropologisk Tidsskrift" i 2006 - før Facebook og andre sosiale medier - i urtiden da komunikasjonen mellom medlemmene i klubben foregikk per sneglemail, på årsmøter, gjennom Huskybladet mm.

Det er ganske underholdende lesning - dette og se klubben og dens medlemmer og hvordan disse forholder seg til sine hunder - litt sånn utenfra - gjennom andre briller. Man kan bli litt sånn introvert og navlebeskuende i klubb.

Det er særlig en setning i artikkelen som jeg har humret mye over: "For en som har brukt år av sitt liv på å studere Sovjetunionens Kommunistpartis historie, fortoner organisasjonskampene omkring Norsk Siberian Husky Klubb (NSHK) seg nærmest som en hjemkomst".

I rest my case!

Comments