HD-indeks som avlsverktøy


Figur 1. I et tidligere studie fra Frankrike ble det funnet at forekomsten av HD hos Siberian husky er lav (3.9%) (Genovis et al. 2008). Den Amerikanske Siberian husky klubben skriver på sin nettside at mellom januar 1994 og desember 1998 ble hele 12,087 Siberian Huskies røntget / screenet for HD i USA. Av disse hadde 30.5% A-hofter (Excellent hoftestatus), og bare 2.2% hoftedysplasi. Siberian Huskies i USA viste en dramatisk nedgang i forekomsten av HD fra 1980 til 1995 takket være systematisk seleksjon av HD friske individer til avl. I denne perioden så man en positiv økning i andelen A-hofter (42.1%), and en sterk nedgang i andelen hunder med HD (55.6%). I Norge har det ikke vært vanlig med HD røntgen av Siberian huskies før avl. Av over 10,000 individer født siden 1988 er knappe 200 HD røntget. Rapporten fra Helse- og Adferdsundersøkelsen for Siberian huskies er basert på 529 Siberian huskies. Av disse er 82 (15,5%) HD røntget, og 7 (6,2%) har HD. Helsestatistikken fra Norsk Kennel Klubb viser at i tidsperioden 1988 til 2017 (23. mai) ble det født 10,140 Siberians. Av disse er 209 røntget (2.1%), og hele 97.6% er HD fri med A eller B hofter. Vi har HD røntget alle våre Siberian huskies (9 hunder siden 2009) og våre røntgenresultater utgjør hele 4.3% av de 209 HD undersøkelsene som er gjort av Siberian huskies i Norge siden 1988. For meg har det vært en trygghet i det å kjenne HD statusen hos mine hunder og å vite at de er HD fri (A eller B) slik at jeg ikke uvitende avler på individer som ikke er fri. Særlig fordi HD status ofte har vært ukjent på nære slektninger. Valpekjøpere står også sterkere i forhold til forsikring da forsikringen ofte dekker evt utgifter ved hofteproblematikk bare dersom begge foreldre er rønget fri. For oppdrettere som selger valper til utlandet er det også en selvfølge og en forventning om at alle avlsdyr HD røntges. Og studiet fra USA viser at screening har hatt stor effekt. Men mange stiller spørsmål ved om det strengt tatt er nødvendig at vi tar HD røntgen av våre Siberian huskies i forbindelse med avl? Eller er det slik at brukserfaring med hundene og deres nære slektninger like effektivt som HD screening i arbeidet med å unngå videreføring av sykdommen når forekomsten av HD innenfor rasen er så lav? HD røntgen som helsetest gir ikke alltid entydige svar - og mange stiller spørsmålstegn ved resultatene fra røntgen. Både tolkning og prediksjonsverdi for testen er usikker. Aktivt bruk og kjøring med hundene gir kanskje bedre forutsetninger for å si noe om den fysiske helsen til hunden enn røntgen. Klarer hunden å trekke slede i løp eller på turer over lengre tid, har den neppe anlegg for alvorlig HD. For vår rase er arvelige øyesykdommer et langt større problem. Allerhelst bør man bruksteste og stille ut de fleste av avlsdyrene i en populasjon. Og man bør sjekke øyehelse (både gonioskopi og øyelysning) hos alle avsldyr slik raseklubben og kennelklubben anbefaler. For storoppdrettere, som har svært mange kull per individ, er det vesentlig å vite / dokumentere mest mulig om egenskapene til avlshundene sine, både når det gjelder helse, funksjon og eksteriør, da de har så stor innvirkning på genpoolen i populasjonen. 


Et nytt stort amerikansk forskningsprosjekt basert på over 1 million hunder viser at HD screening har fungert som avlsverktøy for å få ned forekomsten av HD hos hund. Dette er gledelige nyheter for det innebærer jo at avlsarbeid med HD screening og seleksjon av foreldredyr for å redusere forekomsten av HD har ført fram. Selv om det ikke har hatt like stor effekt på alle raser. Så er spørsmålet om vi kan redusere forekomsten av HD enda mer - og i høyere tempo? Er det nok bare å se på hundens egen HD-status? NKK innførte i 2008 en rasespesifikk HD‐indeks for å få et bedre verktøy til avlsarbeidet. Men for at NKK skal kunne beregne HD‐indeks for en rase, er det nødvendig med en viss populasjonsstørrelse. I tillegg må en stor andel av hundene innenfor rasen ha kjent HD‐status. Det betyr at for raser med få individer og få hunder som røntges kan det ikke beregnes HD-indeks.

Genetikken bak hoftedysplasi (HD) er kompleks. Forekomst og arvbarhet av HD er forårsaket av samvirkning mellom mange ulike gener. Sammensetningen av disse genene bestemmer graden av utviklingsfeil i hoftene til hunden. Uttrykket av genene kan påvirkes av ulike miljøfaktorer. Disse bestemmer hvordan sykdommen viser seg, og i hvilken grad den utvikles. En hund som har ”sykdomsgenene” for HD trenger dermed ikke nødvendigvis å utvikle HD.
Forekomst av HD varierer fra hunderase til hunderase. I noen raser er forekomsten svært høy (77.7% hos bulldog), mens hos andre raser er HD helt fraværende (0% hos italiensk greyhound) eller lav (3.9% hos Siberian husky) (Loder og Todlhunter 2017; Genevois et al. 2008).

Se eksempler på HD røntgenbilder av grad A, D og E her.

Arvbarheten av HD varierer også fra rase til rase. Arvbarheten gir uttrykk for hvor stor andel (%) av totalvariasjonen i en egenskap som skyldes arvelige faktorer. Andre faktorer som miljø kan også ha stor betydning for utviklingen av sykdom.





Figur 2. Denne figuren er hentet fra artikkelen til Oberbauer et al. (2017) og viser:
(A) Den genetiske trenden (EBV) og den Fenotypiske trenden (andelen hofter som har fått top score / excellent på røntgen) blant hunderasene med høyest forekomst av HD: American Staffordshire terrier (STA), Bloodhound (BL), Bullmastiff (BMF), Newfoundland (NF), og Rottweiler (RO);
(B) Den genetiske trenden (EBV) og den Fenotypiske trenden blant hunderasene med the lavest forekomst av HD: Tysk korthåret pointer (GSP), Flat coated retriever (FR), Belgian tervuren (BT), Belgian sheepdog (BSD) og Shetland sheepdog (SS).
Den høyre delen av figuren viser altså endringer i fenotype over tid (1980 - 2015) som har A-hofter (excellent) (individer / hunder med A-hofter i prosentandel av total populasjon for hver rase per fødselsår). Den venstre delen av figuren viser den "genetiske endringen" som er den beregnede gjennomsnittlige avlsverdien for hoftesykdom for alle hundene innenfor rasen per fødselsår. Den gjennomsnittlig genetiske trenden (EBV) ble redusert i alle hundrasene, både de med høy og de med lav forekomst av HD. For Newfoundlandshund og Rottweiler korresponderte dette med et økende antall A-hofter / excellent resultat på HD røntgen. Men hos noen andre raser, Bloodhound, Bullmastiff, og American Staffordshire terrier, fant man en lavere prosentvis forandring i andelen excellente hofter, noe som indikerer at endringen i genetisk trend trolig skyldes en forbedring i resultatene innenfor de andre ikke-dysplastiske kateregoriene. Også innenfor raser med lav forekomst av HD ser man altså en klar trend til forbedring både når det gjelder genetisk trend og andelen individer med excellente hofter, spesielt for Flat coated retriever og Tysk korthåpret pointer.



Arvbarheten av HD er større enn tidligere antatt
Vi har tidligere trodd at arvbarheten for HD hos hunder er lav (gjennomsnittlig 22% basert på studier av 74 ulike hunderaser i følge Hou et al. 2013). Men nye forskningsresultater (Oberbauer et al. 2017) der man har sett på resultater fra HD røntgen av over en million hunder fra 60 ulike hunderaser over tid, viser at arvbarheten av HD er på mellom 46-76% (Tabell 1 nedenfor). Oberbauer et al. (2017) dokumenterer også en nedgang i forekomsten av HD hos disse 60 hunderasene, og mener at dette skyldes det avlsarbeidet som har vært gjort over tid med HD screening og seleksjonen av HD frie avlindivider (Figur 2).

Dette er gledelige nyheter for det innebærer jo at avlsarbeid for å redusere forekomsten av HD har ført fram. Selv om det ikke har hatt like stor effekt på alle raser. Så er spørsmålet om vi kan redusere forekomsten av HD enda mer - og i høyere tempo?

HD‐indeks (avlsverdi for HD) som avlsverktøy
Røntgenundersøkelser / screening for HD gjør oss altså i stand til å selektere / bruke kun HD‐frie hunder til avl. Men er det nok bare å se på hundens egen HD-status? Norsk Kennelklubb (NKK) innførte i 2008 en rasespesifikk HD‐indeks basert på den såkalte BLUP (Best Linear Unbiased Prediction) og en såkalt Animal Modell (AM) for å få et bedre verktøy til avlsarbeidet (Indrebø 2013).

I beregningen av HD‐indeksen tas det hensyn til alt kjent slektskap mellom hundene i NKKs database (DogWeb) (Madsen 2008). Individets indeks gir følgelig mer omfattende informasjon om hundens risiko for å nedarve HD til sine avkom enn om man kun ser på hundens egen HD‐status. Indeksen forteller oss om hvor hunden står genetisk og følgelig avlsmessig med hensyn til HD‐egenskaper i forhold til rasens gjennomsnitt.

HD‐indeks beregenes basert på en genetisk base som består av rasens hunder med kjent HD‐status som er 2‐7 år på det tidspunktet indeksen beregnes. Gjennomsnittlig HD‐indeks for den genetiske basen for en rase = 100. Ved kombinasjon av avlsdyr er anbefalingen at indeks mor + indeks far skal være høyere enn 200, dvs at gjennomsnittlig indeks skal være bedre enn gjennomsnittlig indeks for rasen. 

NKK oppfordrer oppdrettere og raseklubber til å bruke HD‐indeksen ved utvalg og kombinasjon av avlsdyr. Dersom summen av indeks for mor og far er over 200, er risikoen for at avkommene utvikler HD mindre enn gjennomsnittet for rasen. Jo høyere indeksen for kombinasjonen er, jo mindre er risikoen for HD hos avkommene.

Men for at Norsk Kennelklubb skal kunne beregne HD‐indeks for en rase, er det nødvendig med en viss populasjonsstørrelse. I tillegg må en stor andel av hundene innenfor rasen ha kjent HD‐status. Det betyr at for raser med få individer og få hunder som røntges kan det ikke beregnes HD-indeks.

Det er svært få Siberian huskies som er HD sjekket i Norge, kun litt over 200 hunder totalt (2.1%) av 10,140 Siberians siden 1988 (Figur 1). Og av de ca 200 røntgede hundene, var 97.6% HD fri (A eller B), 3 hunder hadde svak HD (C), 1 har middels HD (D) og 1 har sterk HD (E). Det er derfor ikke beregnet HD-indeks for vår rase.

Norsk Kenneklubb har satt som minimumskrav at det registreres minst 100 hunder av rasen per år (gjennomsnitt fra de siste 5‐10 år) og at mer enn 35% av hundene som har oppnådd røntgenalder i denne perioden har kjent status (Indrebø 2013). For importerte hunder der helsedata fra nærmeste familie ikke er registrert i DogWeb vil det heller ikke kunne beregnes korrekt HD-indeks.

Hvordan finner du HD-indeksen for din hund?
I hundedatabasen DogWeb kan man finne HD indeks historikk under "Helse" for hver enkelt hund. Men for at HD-index skal kunne regnes ut må de årlige registreringstallene for rasen være på over 100, og en stor prosentvis andel av hundene må være HD-sjekket slik at HD-status er kjent. Det må altså være nok individer med kjent status for å kunne beregne HD-indeks for rasen.

HD-indeksen i DogWeb er ikke et endelig tall. Indeksen skulle etter planen justeres to ganger i året, slik at hunder som er HD røntget fra raser med HD-indeks skulle få oppdatert sin indeks med jevne mellomrom.

Historikken på HD-indeksen for individer med HD-indeks kan altså følges på DogWeb. NKK oppdaterte / oppdaterte ny HD-indekser mars 2015. Men skriver på sin nettside at pga teknisk feil har ca 1% av hundene ikke fått beregnet indeks. Og noen hunder har fått oppført feil indeks. Indekstallene ble sist oppdatert juni 2016.

NKK ser nå på mulighetene for en felles HD-indeks med Sverige for å få et bedre datagrunnlag for beregningen av HD-indeksen, men vil ikke kunne gå videre med denne muligheten før datauttrekket fra NKKs database er optimalisert. NKK skriver på sin nettside at de nå vil intensivere arbeidet med kvalitetssikring av datauttrekket, slik at indeksberegningene blir korrekt og så gode som mulig.


Tabell 1. Arvelighet av Hoftedysplasi (HD) og Albuedysplasi (AD) hos hunder. Disse nye forskningsresultatene fra Oberbauer et al. (2017) der man har sett på resultater fra HD røntgen av over en million hunder fra 60 ulike hunderaser over tid, viser at arvbarheten av HD hos hund er på mellom 46-76%.





Referanser

Comments