Nesten opp til Kjølen på en kjølig dag

Søndag gikk Noor, Saija og jeg opp mot Storkjølen (790 moh) på Kvaløya. Dette er en populær topptur som går gjennom fint terreng fra Finnvikeidet (250 moh). Saija som er minst får bestemme tempo og distanse. Det var deilig kjølig (6-7 grader) vær, overskyet, og toppen lå badet i tykk tåke denne dagen så vi stoppet rett før ura, og tok en liten rast der før vi ruslet ned igjen. Saija fikk sitte på innersiden av jakken min på retur, der hun duppet og sov det meste av veien. Det var jo tross alt midt i formiddagslurtida hennes.

Turen opp til Kjølen er enkel og stien er godt synlig opp til ca. 550m høyde. Etter dette finnes det ingen synlig sti lenger, og man må finne fram til toppen selv. I dårlig vær kan det være vanskelig i ura. På nordsiden av fjellet, der vi gikk opp, ligger det fortsatt en del snø som hundene syns det var kjekt og base i.

Vi traff masse blide, kjekke, spreke folk på turen. Folk som løp! I oppoverbakke! Har de det så travelt!? Mange av dem med lyd på øret!! Og når de hilser så roper de hei - for og overdøve sin egen musikk. Jeg forstår det ikke! Det er jo så utrolig deilig med stillhet - på fjellet og naturlige lyder - heiloen og andre fjellfugler som synger sin klagesang, og bekker som klukker. Hvorfor må man ha musikk oppi dette? Jeg fatter det bare ikke! Ta vare på stillheten!

I dette larmende samfunn blir ungdommen mer og mindre virvlet med i fornøyelsessyken; de glir av sted på gledenes og nydelsenes glitrende bølger og får aldri tid til å dukke under den glinsende flate, ikke tid til å finne seg selv, sin egen personlighet. Det er sjelden eller aldri de får stanse og stå ansikt til ansikt med den store stillhet. Lære den intense glede ved det enkle naturliv, det vi nå engang stammer fra, og ikke minst gleden ved nøysomhet.

Fridtjof Nansen «Tale til ungdommen» for 100 år siden

Saija ved en av vardene på tur opp fra Finnvikdalen

Saija og Noor kviler seg

Vi tusler i Saija sitt tempo

Ikke alle hadde lyd på øret! Denne familien smilte stort da de kom gående mot oss på stien - "sjå her kommer det jo noen ORDENTLIGE hunder" sa de og lurte på om de kunne få hilse. Stor stas med liten valp! De hadde hatt Siberian selv.