Hoftedysplasi i forhold til avl hos Siberian Husky
Hoftedysplasi (HD) hos hund er en utviklingsfeil i hofteleddene. Defekten består i at hofteskål og lårhodet ikke passer sammen. Det kan oppstå sekundære forandringer rundt leddet i form av forkalkninger, og unormal slitasje inne i hofteleddet, som igjen kan gi unormale trykkbelastninger og stor smerter / problemer med bevegelse. Deler av leddbrusken kan slites bort og erstattes av beinvev i kroppens forsøk på å reparere skadene. HD hos hund ble først gang beskrevet i faglitteraturen i 1935. Man antok raskt at HD var arvelig, og det har vært nedlagt betydelig innsats med kontrollere sykdommen genetisk. Noen raser har mange individer med uttalt dysplasi, i andre raser er forekomsten lav. På tross av at det gjennom denne lange tidsperioden har vært lagt ned en stor innsats i screening med HD røntgen og seleksjon av friske individer til avl, er HD likevel fortsatt et stort problem hos mange hunderaser. Kan hoftedysplasi hos hunder selekteres bort? Hvordan kan vi i så fall gjøre dette på en best mulig måte? Vår egen rase, Siberian husky, er heldigvis i liten grad rammet av denne skjelettfeilen.
Forfattere: Monica A. Sundset og Johanne Sundby
Denne artikkelen stod trykket i Huskybladet Nr. 1 / 2013
Røntgen av hofter hos 14 måneder gammel siberian husky tispe (Snykovet´s Vida). Hunden er sedert under undersøkelsen. Foto: Monica A Sundset.
Diagnostisering av HD
HD utrykkes svært forskjellig hos hunder. Noen hunder viser ingen tegn på sykdommen, mens andre blir kraftig bevegelseshemmet. Det ser ikke ut til og være sammenheng mellom graden av HD og den mengde smerte / funksjonshemming dyret opplever. Utviklingen av sykdommen varierer også. Et vanlig funn er at hunder med HD beveger seg med stiv, unormal bakkropp, og blir verre med trening. Det er også vanlig at hunden har vanskeligheter med å hoppe eller sitte. Vanligvis påvises sykdommen når dyret er yngre enn et år (smerte på grunn av små frakturer) eller ved 12-16 måneder på grunn av kroniske smerter fra degenerering av leddene. Men hos noen hunder med HD er det ingen synlige symptomer.
Etter at røntgenbildet er tatt hos den lokale veterinæren, sendes det videre til NKK hvor hoftestatus avleses. Foto: Monica A Sundset.
Status i Norge
Røntgenundersøkelser av hofter på utvalgte hunder i Norge har pågått siden tidlig på 70-tallet, mens kartlegging av albueleddsartrose (AA) i Norge startet i 1980. Hos noen raser må avlsdyrene være røntget for HD før man får registrert valpene. Hos andre raser er dette ikke en del av avlsstrategien. Hvordan har vi jobbet for å begrense forekomsten av HD og AD i vår egen rase, Siberian huskies? NSHK har ikke hatt noen krav om at avlsdyr skal HD røntges. Rutinemessig HD og AD røntgen av Siberian huskies foregår også i svært liten grad. Tall fra Norsk Kennel Klubb viser at bare 131 Siberian huskies ble HD røntget i Norge i tidsperioden 1980 til 2009, og bare 4 ble røntget for AD (Tabell 1). Av disse var 98% fri for HD (A og B), 1% hadde svak HD (C) og 1% hadde sterk HD (E). Blant de 4 Siberian huskiene som ble AD røntget var alle fri for AD. I samme tidsperiode ble hele 1404 Siberian huskies brukt i avl, og det ble født/registrert 7613 Siberian husky valper i Norge. Siden utvalget som er testet er så lite, kan en ikke si noe bastant om forekomsten hos norske Siberian huskies. Norske Siberian husky linjer har i stor grad vært brukshunder inntill nylig.
Røntgen bilde av frisk hofte hos en 14 måneder gammel siberian husky tispe. Foto: Monica A Sundset.
Tegning som viser friske hofter (til venstre) og HD (til høyre) hos hund. Illustrasjon: Elin M Olsson.
HD screening av Siberian huskies i andre land
I et studie fra Canada rapporteres det om lave forekomster av HD hos siberian huskies. Der gjennomførte de HD røntgen på 151 siberian huskies, og bare 5.3% av disse fikk påvist HD. I USA ble totalt 12087 Siberian Huskies undersøkt i tidsperioden 1994-1998. Av disse var det bare 2.2% hadde sterk grad av HD. Siberian Huskies i USA ble rangert som nummer 111 av 114 hunderaser med hensyn til risiko for HD basert på undersøkelser i tidsperioden 1974-1994. Siberian Huskies er en av få raser i USA som har hatt en dramatisk nedgang i HD fra 1980 til 1995 ifølge data fra Siberian Husky Club of America.
Skal man ”kreve” HD røntgen av avlsdyr?
Røntgen undersøkelser av Siberian huskies i Norge, Canada og USA, indikerer at forekomsten av HD i vår rase er lav. Er det nødvendig vi å tar røntgen av hundene i forbindelse med avl? Eller er brukserfaring med hundene, helst gjennom flere generasjoner, like effektivt som HD røntgen i arbeidet med å unngå videreføring av sykdommen gjennom avl? Etter at HD hos hund først ble beskrevet tilbake i 1935, har det vært nedlagt en stor innsats med kontrollere sykdommen genetisk i de ulike hunderasene. På tross av denne innsatsen gjennom røntgen screening og seleksjon av friske individer til avl, er HD likevel fortsatt et stort problem hos mange andre hunderaser. Kan hoftedysplasi hos hunder selekteres bort, og hvordan kan vi i så tilfelle gjøre dette på en best mulig måte? HD røntgen testen er ikke entydige. Både tolkning og prediksjonsverdi for testen er usikker. Når man har en brukshund som SH, har man et godt alternativ. Aktiv bruk og kjøring med hundene gir kanskje bedre forutsetninger for å si noe om den fysiske helsen til hunden enn røntgen. Klarer hunden å trekke slede i løp eller på tur over lengre tid, har den neppe anlegg for alvorlig HD. Oppdrettere som driver aktive løpskenneler avler jo oftest kun på hunder som har vist seg som gode trekkhunder over generasjoner. Kravet om mange helsetester før avl kommer fra primært fra oppdretterne som ikke kjører hundene sine aktivt i løp, men fokuserer på utstilling, mens brukshundoppdretter har et annet utgangangspunkt. De beste hundekjørerne med relativt stort oppdrett har mye kunnskap om helsen til sine hunder som ikke kan objektiviseres / kvantifiseres i tester. Allerhelst bør man bruksteste og stille ut de fleste av avlsdyrene i en populasjon. For storoppdrettere er det vesentlig å vite mest mulig om hundene sine, da de har stor innvirkning på genpoolen i populasjonen. Det kan derfor hevdes at man som valpekjøper kan ha behov for å spørre om HD tester hos avlsdyr fra kenneler som ikke bruker bikkjene i trekk, mens de som har tenkt å skaffe hund fra aktive brukshundkenneler ikke behøver å gjøre dette. Kunnskap fra aktiv bruk kan være en bedre helseprediktor enn ulike tester.
Helseundersøkelse av friske individer (screening) versus klinisk betingedeundersøkelser
Når vi sender friske individer til helseundersøkelser forventer vi at undersøkelsen skal være nokså billig, at den skal ha en rimelig grad av evne til å skille mellom de som kan komme til å bli syke og de som frikjennes, og at det skal være mulig å gjøre noe med forløpet til sykdommen (eller selektere for avl) slik at man unngår at det oppstår sykdom i fremtiden. Helseproblemet skal både ha en alvorlighetsgrad og en utbredlese at undersøkelse av mange friske individer for å påvise en faktor hos en brøkdel skal svare seg. Falske negative: altså at man frikjenner et individ for sykdom, men det blir sykt likevel, er dumt, men falske positive - at man faktisk gir en diagnose til en som egentlig er frisk, er også uønsket. Derfor stiller vi store krav til testens prediktivitet, det vil si evne til å foutsi utfall med stor sikkerhet. Når vi undersøker individer som allerede er syke, stiller det seg annerledes. Da vil en nærme seg problemet på en annen, mer fokusert måte, der målet kan være å lindre eller lege. Derfor er det betimelig å diksutere i hvor stor grad de helsetestene vi idag anbefaler på hunder i avl, er gode nok, de riktige testene, og om de fører til bedre helse på sikt.
Les mer om HD hos hund i følgende vitenskapelige artikler:
Forfattere: Monica A. Sundset og Johanne Sundby
Denne artikkelen stod trykket i Huskybladet Nr. 1 / 2013
Røntgen av hofter hos 14 måneder gammel siberian husky tispe (Snykovet´s Vida). Hunden er sedert under undersøkelsen. Foto: Monica A Sundset.
Hoftedysplasi er en arvelig sykdom
Hoftedysplasi er en kompleks arvelig sykdom forårsaket av samvirkning mellom hundrevis av gener. Sammensetningen av disse genene bestemmer graden av utviklingsfeil i hoftene til hunden. Det er altså ikke bare enten HD eller ikke-HD, men ulike grader av defekten. Hofteleddene graderes etter følgende skala: fri (A, B), svak (C), middels (D) eller sterk (E) grad av HD. Uttrykket av genene kan påvirkes av miljøfaktorer. Miljøfaktorene kan ikke i seg selv alene forårsake hoftedysplasi, men de bestemmer hvordan sykdommen manifesteres / viser seg, og i hvilken grad den utvikles. Dette betyr at selv om en hund har ”sykdomsgenene”, så betyr ikke dette at hunden nødvendigvis utvikler HD. Studier har vist at dersom begge foreldrene har HD så vil 85% av avkommene få sykdommen, sammenlignet med 52% dersom en av foreldrene har HD. Det anbefales avl kun på HD-frie hunder som har HD-frie foreldre og besteforeldre. På den annen side er det smerter og bevegelsesinnskrenking hos hunder man vil til livs, fordi det plager hunden og nedsetter dens livskvalitet.
Ernæring og hurtig vekst
Høyt inntak av kalsium hos unge hunder gir høyt opptak av kalsium i tarmen, og studier har vist at dette kan bidra til utvikling av HD hos genetisk predisponert individer. Siden vitamin D øker opptaket av kalsium i tarm og reabsorpsjon i nyrene, vil et for høyt inntak av vitamin D ha samme effekt som kalsium. Dette bør derfor unngås i unge valper som vokser fort. Overspising av en velbalansert diett i valpeperioden kan gi overskudd på både energi, kalsium og andre næringsstoffer. Mange kommersielle valpefor er ekstremt smakelig og kan føre til hoftedysplasi dersom inntaket blir for høyt, særlig hos stor hunderaser som vokser raskt.
Hoftedysplasi er en kompleks arvelig sykdom forårsaket av samvirkning mellom hundrevis av gener. Sammensetningen av disse genene bestemmer graden av utviklingsfeil i hoftene til hunden. Det er altså ikke bare enten HD eller ikke-HD, men ulike grader av defekten. Hofteleddene graderes etter følgende skala: fri (A, B), svak (C), middels (D) eller sterk (E) grad av HD. Uttrykket av genene kan påvirkes av miljøfaktorer. Miljøfaktorene kan ikke i seg selv alene forårsake hoftedysplasi, men de bestemmer hvordan sykdommen manifesteres / viser seg, og i hvilken grad den utvikles. Dette betyr at selv om en hund har ”sykdomsgenene”, så betyr ikke dette at hunden nødvendigvis utvikler HD. Studier har vist at dersom begge foreldrene har HD så vil 85% av avkommene få sykdommen, sammenlignet med 52% dersom en av foreldrene har HD. Det anbefales avl kun på HD-frie hunder som har HD-frie foreldre og besteforeldre. På den annen side er det smerter og bevegelsesinnskrenking hos hunder man vil til livs, fordi det plager hunden og nedsetter dens livskvalitet.
Ernæring og hurtig vekst
Høyt inntak av kalsium hos unge hunder gir høyt opptak av kalsium i tarmen, og studier har vist at dette kan bidra til utvikling av HD hos genetisk predisponert individer. Siden vitamin D øker opptaket av kalsium i tarm og reabsorpsjon i nyrene, vil et for høyt inntak av vitamin D ha samme effekt som kalsium. Dette bør derfor unngås i unge valper som vokser fort. Overspising av en velbalansert diett i valpeperioden kan gi overskudd på både energi, kalsium og andre næringsstoffer. Mange kommersielle valpefor er ekstremt smakelig og kan føre til hoftedysplasi dersom inntaket blir for høyt, særlig hos stor hunderaser som vokser raskt.
Diagnostisering av HD
HD utrykkes svært forskjellig hos hunder. Noen hunder viser ingen tegn på sykdommen, mens andre blir kraftig bevegelseshemmet. Det ser ikke ut til og være sammenheng mellom graden av HD og den mengde smerte / funksjonshemming dyret opplever. Utviklingen av sykdommen varierer også. Et vanlig funn er at hunder med HD beveger seg med stiv, unormal bakkropp, og blir verre med trening. Det er også vanlig at hunden har vanskeligheter med å hoppe eller sitte. Vanligvis påvises sykdommen når dyret er yngre enn et år (smerte på grunn av små frakturer) eller ved 12-16 måneder på grunn av kroniske smerter fra degenerering av leddene. Men hos noen hunder med HD er det ingen synlige symptomer.
Etter at røntgenbildet er tatt hos den lokale veterinæren, sendes det videre til NKK hvor hoftestatus avleses. Foto: Monica A Sundset.
Status i Norge
Røntgenundersøkelser av hofter på utvalgte hunder i Norge har pågått siden tidlig på 70-tallet, mens kartlegging av albueleddsartrose (AA) i Norge startet i 1980. Hos noen raser må avlsdyrene være røntget for HD før man får registrert valpene. Hos andre raser er dette ikke en del av avlsstrategien. Hvordan har vi jobbet for å begrense forekomsten av HD og AD i vår egen rase, Siberian huskies? NSHK har ikke hatt noen krav om at avlsdyr skal HD røntges. Rutinemessig HD og AD røntgen av Siberian huskies foregår også i svært liten grad. Tall fra Norsk Kennel Klubb viser at bare 131 Siberian huskies ble HD røntget i Norge i tidsperioden 1980 til 2009, og bare 4 ble røntget for AD (Tabell 1). Av disse var 98% fri for HD (A og B), 1% hadde svak HD (C) og 1% hadde sterk HD (E). Blant de 4 Siberian huskiene som ble AD røntget var alle fri for AD. I samme tidsperiode ble hele 1404 Siberian huskies brukt i avl, og det ble født/registrert 7613 Siberian husky valper i Norge. Siden utvalget som er testet er så lite, kan en ikke si noe bastant om forekomsten hos norske Siberian huskies. Norske Siberian husky linjer har i stor grad vært brukshunder inntill nylig.
Røntgen bilde av frisk hofte hos en 14 måneder gammel siberian husky tispe. Foto: Monica A Sundset.
Tegning som viser friske hofter (til venstre) og HD (til høyre) hos hund. Illustrasjon: Elin M Olsson.
HD screening av Siberian huskies i andre land
I et studie fra Canada rapporteres det om lave forekomster av HD hos siberian huskies. Der gjennomførte de HD røntgen på 151 siberian huskies, og bare 5.3% av disse fikk påvist HD. I USA ble totalt 12087 Siberian Huskies undersøkt i tidsperioden 1994-1998. Av disse var det bare 2.2% hadde sterk grad av HD. Siberian Huskies i USA ble rangert som nummer 111 av 114 hunderaser med hensyn til risiko for HD basert på undersøkelser i tidsperioden 1974-1994. Siberian Huskies er en av få raser i USA som har hatt en dramatisk nedgang i HD fra 1980 til 1995 ifølge data fra Siberian Husky Club of America.
Skal man ”kreve” HD røntgen av avlsdyr?
Røntgen undersøkelser av Siberian huskies i Norge, Canada og USA, indikerer at forekomsten av HD i vår rase er lav. Er det nødvendig vi å tar røntgen av hundene i forbindelse med avl? Eller er brukserfaring med hundene, helst gjennom flere generasjoner, like effektivt som HD røntgen i arbeidet med å unngå videreføring av sykdommen gjennom avl? Etter at HD hos hund først ble beskrevet tilbake i 1935, har det vært nedlagt en stor innsats med kontrollere sykdommen genetisk i de ulike hunderasene. På tross av denne innsatsen gjennom røntgen screening og seleksjon av friske individer til avl, er HD likevel fortsatt et stort problem hos mange andre hunderaser. Kan hoftedysplasi hos hunder selekteres bort, og hvordan kan vi i så tilfelle gjøre dette på en best mulig måte? HD røntgen testen er ikke entydige. Både tolkning og prediksjonsverdi for testen er usikker. Når man har en brukshund som SH, har man et godt alternativ. Aktiv bruk og kjøring med hundene gir kanskje bedre forutsetninger for å si noe om den fysiske helsen til hunden enn røntgen. Klarer hunden å trekke slede i løp eller på tur over lengre tid, har den neppe anlegg for alvorlig HD. Oppdrettere som driver aktive løpskenneler avler jo oftest kun på hunder som har vist seg som gode trekkhunder over generasjoner. Kravet om mange helsetester før avl kommer fra primært fra oppdretterne som ikke kjører hundene sine aktivt i løp, men fokuserer på utstilling, mens brukshundoppdretter har et annet utgangangspunkt. De beste hundekjørerne med relativt stort oppdrett har mye kunnskap om helsen til sine hunder som ikke kan objektiviseres / kvantifiseres i tester. Allerhelst bør man bruksteste og stille ut de fleste av avlsdyrene i en populasjon. For storoppdrettere er det vesentlig å vite mest mulig om hundene sine, da de har stor innvirkning på genpoolen i populasjonen. Det kan derfor hevdes at man som valpekjøper kan ha behov for å spørre om HD tester hos avlsdyr fra kenneler som ikke bruker bikkjene i trekk, mens de som har tenkt å skaffe hund fra aktive brukshundkenneler ikke behøver å gjøre dette. Kunnskap fra aktiv bruk kan være en bedre helseprediktor enn ulike tester.
Helseundersøkelse av friske individer (screening) versus klinisk betingedeundersøkelser
Når vi sender friske individer til helseundersøkelser forventer vi at undersøkelsen skal være nokså billig, at den skal ha en rimelig grad av evne til å skille mellom de som kan komme til å bli syke og de som frikjennes, og at det skal være mulig å gjøre noe med forløpet til sykdommen (eller selektere for avl) slik at man unngår at det oppstår sykdom i fremtiden. Helseproblemet skal både ha en alvorlighetsgrad og en utbredlese at undersøkelse av mange friske individer for å påvise en faktor hos en brøkdel skal svare seg. Falske negative: altså at man frikjenner et individ for sykdom, men det blir sykt likevel, er dumt, men falske positive - at man faktisk gir en diagnose til en som egentlig er frisk, er også uønsket. Derfor stiller vi store krav til testens prediktivitet, det vil si evne til å foutsi utfall med stor sikkerhet. Når vi undersøker individer som allerede er syke, stiller det seg annerledes. Da vil en nærme seg problemet på en annen, mer fokusert måte, der målet kan være å lindre eller lege. Derfor er det betimelig å diksutere i hvor stor grad de helsetestene vi idag anbefaler på hunder i avl, er gode nok, de riktige testene, og om de fører til bedre helse på sikt.
Les mer om HD hos hund i følgende vitenskapelige artikler:
- Fries CL, Remedios (1995) The pathogenesis and diagnosis of canine hip dysplasia: A review. The Canadian Veterinary Journal 36:494-502.
- Ginja MMD, Silvestre AM, Gonzalo-Orden JM, Ferreira AJA (2010) Diagnosis, genetic control and preventive management of canine hip dysplasia: A review. The Veterinary Journal 184: 269-276.
- Martin SW, Kirby K, Pennock PW (1980) Canine hip dysplasia: Breed effects. The Canadian Veterinary Journal 21: 293-296.
- Wilson B, Nicholas FW, Thomson PC (2011) Selection against canine hip dysplasia: Success or failure? The Veterinary Journal 189: 160-168.
Comments
Post a Comment