Balto - bare en hund?
Denne artikkelen om Balto, Seppala og Kaasen fant jeg i dagens Nordlys (mandag 9. februar 2015) "På den 3. side". Jeg har fått lov til og gjengi teksten her på Snykovet-bloggen av forfatteren selv, samfunnsviter dr. philos
Dagrunn Grønbech.
Tusen takk Dagrunn for spennende tekst og flotte bilder!
Tusen takk Dagrunn for spennende tekst og flotte bilder!
Minnesmerket over Seppala i Skibotn sentrum. Fotos: Dagrunn Grønbech.
I Central Park i New York står det en bronsestatue av polarhunden Balto. Den ble reist i desember 1925 som et minnesmerke over lederhunden som løp siste etappen til Nome i Alaska med serumsvaksinen som hindret difteriutbrudd i januar samme år. I dag er den en av parkens mest populære attraksjoner. Statuen er blankpolert og skinner som gull etter alle som har klappet den, noe publikum også oppfordres til.
Hundens eier var Leonhard Seppala (1877-1967) som var født i Skibotn, vokste opp i Skjervøy og kom til Alaska som unggutt for å forsøke seg som gullgraver. Her møtte han Gunnar Kaasen (1882-1960) fra Burfjord i Troms og som også ville prøve lykken som gullgraver. Ingen av dem hadde suksess i dette feltet.
L. Seppola fikk imidlertid interesse for polarhunder. Han etablerte kennel og drev med hundekjøring. Her ble G. Kaasen ansatt.
En skjerpeekspedisjon med leting etter nye gullfelt, ble Seppalas første møte med trekkhunder. På denne tiden var hundeslede det mest effektive framkomstmiddelet I Alaskas villmark om vinteren. Han ble fascinert av disse sterke og utholdende dyrene og skaffet seg egne hunder. Som hundekjører traff han Roald Amundsen flere ganger. I 1913 overtok han et hundespann han skulle trene, ment for å trekke R. Amundsen til Nordpolen. Turen ble avlyst grunnet første verdenskrig, og Seppala fikk overta hundene. Han regnes fortsatt av mange som tidenes beste hundekjører, og det finnes en hunderase som kalles Seppala husky.
I januar 1925 var det utbrudd av difteri i Nome og der spesielt eskimobarna var utsatt. I byen Nenana, 180 mil unna, fantes antiserumet som måtte hentes med hundeslede. Leonhard Seppala som nå var blitt en anerkjent hundekjører som hadde vunnet flere løp, ble bedt av myndighetene om å organisere transporten av dette livsviktige serumet for å hindre en difteriepidemi. Denne lange ferden vinterstid i veiløst terreng, ble delt mellom tjue hundekjørere og 150 hunder som delte på etappene på en tur som tok 5 1/2 dag mot normalt 25 dager. Med sin lederhund Togo kjørte Seppala selv den lengste etappen i snøstorm og kulde ned mot minus 40-50 grader Celsius. Siste etappen ble kjørt av G. Kaasen med hunden Balto, som var en annen av Seppalas lederhunder.
Da Gunnar Kaasen nådde Nome 2. februar med denne livsviktige medisinen som ble sagt å berge mer enn 1500 mennesker, ble både han og lederhunden Balto mottatt som helter. Hunden Balto var for øvrig oppkalt etter Samuel Balto (1861-1921) fra Karasjok og som i 1888 var med Fridtjof Nansen på ski over Grønland, og senere med i en gruppe som fraktet reinsdyr fra Finnmark til Alaska i forsøk på å etablere reindrift der.
Etter at serumet var kommet fram og berget mange mennesker fra å dø, fikk lederhunden Balto og hundekjøreren Gunnar Kaasen stor pressedekning med mye medieoppstyr. Disse to ble invitert til forestillinger for å gjøre ulike paradeopptredener, blant med polarfarer Roald Amundsen for å markere hans polarferder. Det ble laget spillefilm om lederhunden Balto og tre Disneyfilmer, før Balto ble ført til en dyrehage i Cleveland i staten Ohio. Her døde han 14 år gammel. Etter sin død ble hunden utstoppet og befinner seg i dag i en monter ved Cleveland Museum.
I medieoppstyret rundt lederhunden Balto, oppsto det splittelse mellom hundekjører Gunnar Kaasen og Leonhard Seppala som altså eide Balto. Dette var uheldig for begge disse flotte og sterke mannfolkene fra Nord-Norge.
G. Kaasen ble omtalt som en beskjeden mann som trakk seg tilbake. Det sies at da han senere besøkte heimplassen i Burfjord, ønsket han ikke å snakke om denne bragden han hadde vært med på. Han døde i 1960 i Everett, Washington og der han er begravd uten å ha blitt glemt av bygdefolket i Burfjord.
Leonhard Seppala er begravd i Nome. I Skibotn er der reist et minnesmerke.
I Tromsø finnes det en vei oppkalt etter ham. Leonhard Seppala har gitt Tromsø Museum flere gjenstander fra sin tid i Alaska. Den største samlingen finnes imidlertid i University Museum of Alaska i byen Fairbanks.
Både Seppala og Kaasen dro til Alaska som eventyrere, men arbeidet seg opp til å bli modige hedersmenn som ble gode representanter for nord-norsk skaperkraft og vilje til å hjelpe andre. Etter at hundeløpet med serumtransporten var over sa L. Seppala til mediene at: ”For oss i Alaska er et slikt ærend en del av vårt daglige liv”.
Dette serums-racet kan vi si har inspirert verdens lengste hundeløp Iditarod-race som i dag gjennomføres på ca.10 dager. Rekorden som ble satt i 2011 var på underkant av 9 dager. Siden 1973 har det 1800 km lange Iditarod-løpet vært kjørt gjennom delstaten Alaska. Løpet foregår i begynnelsen av mars med en løype fra Anchorage til Nome. Den norske hundekjøreren Robert Sørlie har vunnet dette løpet to ganger med en tid på noe i overkant av 9 dager.
I Central Park i New York står statuen av hunden Balto på en berghøyde. Foran statuen står en plakett med følgende ordlyd:
”Dedicated to the indomitable spirit of the sled dogs that relayed antitoxin six hundred miles over rough ice, across treacherous waters, through Artic blizzards from Nenana to the relief of stricken Nome in the Winter of 1925. Endurance. Fidelity. Intelligence”.
Dette siste betyr utholdenhet, troskap, vett og forstand.
Hundens eier var Leonhard Seppala (1877-1967) som var født i Skibotn, vokste opp i Skjervøy og kom til Alaska som unggutt for å forsøke seg som gullgraver. Her møtte han Gunnar Kaasen (1882-1960) fra Burfjord i Troms og som også ville prøve lykken som gullgraver. Ingen av dem hadde suksess i dette feltet.
L. Seppola fikk imidlertid interesse for polarhunder. Han etablerte kennel og drev med hundekjøring. Her ble G. Kaasen ansatt.
En skjerpeekspedisjon med leting etter nye gullfelt, ble Seppalas første møte med trekkhunder. På denne tiden var hundeslede det mest effektive framkomstmiddelet I Alaskas villmark om vinteren. Han ble fascinert av disse sterke og utholdende dyrene og skaffet seg egne hunder. Som hundekjører traff han Roald Amundsen flere ganger. I 1913 overtok han et hundespann han skulle trene, ment for å trekke R. Amundsen til Nordpolen. Turen ble avlyst grunnet første verdenskrig, og Seppala fikk overta hundene. Han regnes fortsatt av mange som tidenes beste hundekjører, og det finnes en hunderase som kalles Seppala husky.
I januar 1925 var det utbrudd av difteri i Nome og der spesielt eskimobarna var utsatt. I byen Nenana, 180 mil unna, fantes antiserumet som måtte hentes med hundeslede. Leonhard Seppala som nå var blitt en anerkjent hundekjører som hadde vunnet flere løp, ble bedt av myndighetene om å organisere transporten av dette livsviktige serumet for å hindre en difteriepidemi. Denne lange ferden vinterstid i veiløst terreng, ble delt mellom tjue hundekjørere og 150 hunder som delte på etappene på en tur som tok 5 1/2 dag mot normalt 25 dager. Med sin lederhund Togo kjørte Seppala selv den lengste etappen i snøstorm og kulde ned mot minus 40-50 grader Celsius. Siste etappen ble kjørt av G. Kaasen med hunden Balto, som var en annen av Seppalas lederhunder.
Da Gunnar Kaasen nådde Nome 2. februar med denne livsviktige medisinen som ble sagt å berge mer enn 1500 mennesker, ble både han og lederhunden Balto mottatt som helter. Hunden Balto var for øvrig oppkalt etter Samuel Balto (1861-1921) fra Karasjok og som i 1888 var med Fridtjof Nansen på ski over Grønland, og senere med i en gruppe som fraktet reinsdyr fra Finnmark til Alaska i forsøk på å etablere reindrift der.
Etter at serumet var kommet fram og berget mange mennesker fra å dø, fikk lederhunden Balto og hundekjøreren Gunnar Kaasen stor pressedekning med mye medieoppstyr. Disse to ble invitert til forestillinger for å gjøre ulike paradeopptredener, blant med polarfarer Roald Amundsen for å markere hans polarferder. Det ble laget spillefilm om lederhunden Balto og tre Disneyfilmer, før Balto ble ført til en dyrehage i Cleveland i staten Ohio. Her døde han 14 år gammel. Etter sin død ble hunden utstoppet og befinner seg i dag i en monter ved Cleveland Museum.
I medieoppstyret rundt lederhunden Balto, oppsto det splittelse mellom hundekjører Gunnar Kaasen og Leonhard Seppala som altså eide Balto. Dette var uheldig for begge disse flotte og sterke mannfolkene fra Nord-Norge.
G. Kaasen ble omtalt som en beskjeden mann som trakk seg tilbake. Det sies at da han senere besøkte heimplassen i Burfjord, ønsket han ikke å snakke om denne bragden han hadde vært med på. Han døde i 1960 i Everett, Washington og der han er begravd uten å ha blitt glemt av bygdefolket i Burfjord.
Leonhard Seppala er begravd i Nome. I Skibotn er der reist et minnesmerke.
I Tromsø finnes det en vei oppkalt etter ham. Leonhard Seppala har gitt Tromsø Museum flere gjenstander fra sin tid i Alaska. Den største samlingen finnes imidlertid i University Museum of Alaska i byen Fairbanks.
Både Seppala og Kaasen dro til Alaska som eventyrere, men arbeidet seg opp til å bli modige hedersmenn som ble gode representanter for nord-norsk skaperkraft og vilje til å hjelpe andre. Etter at hundeløpet med serumtransporten var over sa L. Seppala til mediene at: ”For oss i Alaska er et slikt ærend en del av vårt daglige liv”.
Dette serums-racet kan vi si har inspirert verdens lengste hundeløp Iditarod-race som i dag gjennomføres på ca.10 dager. Rekorden som ble satt i 2011 var på underkant av 9 dager. Siden 1973 har det 1800 km lange Iditarod-løpet vært kjørt gjennom delstaten Alaska. Løpet foregår i begynnelsen av mars med en løype fra Anchorage til Nome. Den norske hundekjøreren Robert Sørlie har vunnet dette løpet to ganger med en tid på noe i overkant av 9 dager.
I Central Park i New York står statuen av hunden Balto på en berghøyde. Foran statuen står en plakett med følgende ordlyd:
”Dedicated to the indomitable spirit of the sled dogs that relayed antitoxin six hundred miles over rough ice, across treacherous waters, through Artic blizzards from Nenana to the relief of stricken Nome in the Winter of 1925. Endurance. Fidelity. Intelligence”.
Dette siste betyr utholdenhet, troskap, vett og forstand.
Om forfatteren
Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech (1950) har samfunnsvitenskapelig embetseksamen fra Universitetet i Tromsø (UiT). Her har hun avlagt dr. philos graden med fokus på kystkvinners liv og virke. Dr. gradsavhandlingen er publisert i boken: Kystkvinnen, fiskerbonde og omsorgsbærer (2010).
D. Grønbech arbeidet som førsteamanuensis ved UiT med tema innen kvinneforskning, kjønnsrollestudier og ungdomskultur. Grønbech er også pedagog og har lærerutdanning. Innen det pedagogiske utdanningsfeltet ved UiT hadde hun det faglige ansvaret for lektorutdanningen. Hun har utdanning i filmstudier som er utgangspunkt for et banebrytende arbeide innen visuell antropologi ved UiT. Hun har vært med å utvikle fagbrev innen fiskeindustrien. Grønbech har arbeidet med etnologisk materiale innenfor museumsvirksomhet i kyst- og gruvesamfunn. Hun har som seniorforsker vært tilknyttet Kvinneuniversitetet i Norden.
Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech (1950) har samfunnsvitenskapelig embetseksamen fra Universitetet i Tromsø (UiT). Her har hun avlagt dr. philos graden med fokus på kystkvinners liv og virke. Dr. gradsavhandlingen er publisert i boken: Kystkvinnen, fiskerbonde og omsorgsbærer (2010).
D. Grønbech arbeidet som førsteamanuensis ved UiT med tema innen kvinneforskning, kjønnsrollestudier og ungdomskultur. Grønbech er også pedagog og har lærerutdanning. Innen det pedagogiske utdanningsfeltet ved UiT hadde hun det faglige ansvaret for lektorutdanningen. Hun har utdanning i filmstudier som er utgangspunkt for et banebrytende arbeide innen visuell antropologi ved UiT. Hun har vært med å utvikle fagbrev innen fiskeindustrien. Grønbech har arbeidet med etnologisk materiale innenfor museumsvirksomhet i kyst- og gruvesamfunn. Hun har som seniorforsker vært tilknyttet Kvinneuniversitetet i Norden.
Comments
Post a Comment