Ny forskning viser at forekomsten av hofte dysplasi er redusert hos 60 hunderaser gjennom genetisk seleksjon og avlsarbeid (1970-2015)


HD røntgen av vår Siberian husky Carillo Saija sommeren 2016. Saija har A-hofter, og er dermed HD-fri.

Hoftedysplasi (HD) hos hund er en utviklingsfeil i hofteleddene, slik at hofteskål og lårhodet ikke passer sammen. Ved HD kan det oppstå sekundære forandringer rundt hofteleddet i form av forkalkninger, og slitasje inne i hofteleddet, slik at hunden får unormale trykkbelastninger og store smerter ved bevegelse. Deler av leddbrusken kan slites bort og erstattes av beinvev når kroppen forsøker å reparere skadene. Etter at HD første gang ble beskrevet hos hund i 1935, har man gjort en betydelig innsats for å kontrollere sykdommen genetisk gjennom screening (HD røntgen) og seleksjon av friske individer til avl. HD er likevel fortsatt et problem for mange hunderaser. Vi vet at forekomsten og arveligheten av HD varierer fra rase til rase. Og man har tidligere ment at arveligheten av HD hos hund er lav (0.22 for 74 raser jfr Hou et al. 2013). Men en nylig publisert artikkel (Oberbauer et al. 2017) som omhandler data fra 60 ulike hunderaser (resultater fra HD røntgen av >1 million hunder), viser at arveligheten av HD varierer mellom hele 0.46 og 0.76. Altså en god del høyere enn det vi tidligere har trodd. Oberbauer et al. (2017) dokumenterer også en nedgang i forekomsten av HD hos disse 60 hunderasene som de har sett på.


Loder og Todlhunter (2017) viser i en nylig publisert fagartikkel at forekomsten av HD er høyest hos bulldog (77.7%) og lavest hos italiensk greyhound (0%). I dette studiet inngikk resultater fra 921,046 hunder fra USA og Canada. Studiet viser også en høyere forekomst av HD hos tisper, valper født på våren og vinteren, og hunder på sørlige breddegrader. Innenfor AKC (American Kennel Club) systemet hadde hunder fra gruppen "working dogs" høyest forekomst av HD. I denne gruppen finner vi bla Siberian Husky, Alaskan Malamute og Samojed. Mens i et tidligere studie fra Frankrike ble det funnet at forekomsten av HD var høyest i Cane Corso (59.7%) og lavest hos Siberian husky (3.9%).


Hva vet vi om forekomsten av HD hos Siberian huskies her i Norge? 
Rapporten fra Helse- og Adferdsundersøkelsen for Siberian huskies gjennomført på oppdrag fra Norsk Siberian Husky klubb (NSHK) av professor Frode Lingaas ved Veterinærhøgskole (2016) sier følgende om forekomsten av HD hos vår rase (basert på 529 besvarelser, som tilsvarer en «svarprosent» på ~19.3%): 82 av hundene (15,5%) i undersøkelsen er HD røntget, og 7 av disse (6,2% av de HD-røntgede) er oppgitt med HD. Helsestatistikken fra Norsk Kennel Klubb viser at i tidsperioden 1988 til 2017 (23. mai) er det født 10,140 Siberians. Av disse 10,140 Siberian huskiene, er 209 røntget (2.1%). Og av disse 209 røntgede hundene, er 204 HD fri (A eller B) (97.6%), 3 har svak HD (C), 1 har middels HD (D) og 1 har sterk HD (E).


Kan vi redusere forekomsten av hoftedysplasi (HD) hos hund gjennom genetisk seleksjon? Mange hundeoppdrettere er skeptiske til tolkningen av resultatene fra HD røntgen og hvordan vi bruker dette i avl. 
Det er kjent at forekomst og arveligheten av HD varierer svært mellom ulike raser, i tillegg vet vi at miljø-faktorer også spiller en viktig rolle når det gjelder utviklingen av HD. Genetikken bak hoftedysplasi er kompleks, forårsaket av samvirkning mellom mange ulike gener. Sammensetningen av disse genene bestemmer graden av utviklingsfeil i hoftene til hunden (A og B hofter = fri for HD, C-hofter = svak HD, D-hofter = middels HD og E-hofter = sterk grad av HD). Uttrykket av genene kan påvirkes av miljøfaktorer, men disse kan ikke alene forårsake hoftedysplasi. De bestemmer hvordan sykdommen manifesteres / viser seg, og i hvilken grad den utvikles. En hund som har ”sykdomsgenene” for HD trenger dermed ikke nødvendigvis utvikler HD.

Kan man stole 100% på avlesningen av HD røntgenbildet? 
Mange faktorer påvirker avlesningen av HD status hos hunder. Det er for eksempel viktig at hunden ligger i helt riktig posisjon når røntgenbildet tas. Kvaliteten på røntgen-bildet er også viktig ("ny" moderne røntgenmaskiner versus gammel, og erfaren radiograf versus mindre erfaren bildetaker). Men den viktigste feilkilden er kanskje at ulike avlesere kan tolke samme bilde ulikt. Altså at de kommer til ulik konklusjon mht til HD status. Ideelt sett burde en komitee med flere veterinærer / eksperter vurdere bildene sammen og komme til konsensus mht HD status.

Har den genetiske seleksjonen av avlsdyr hatt effekt? 
I mangel av genetiske tester brukes resultater fra HD røntgen, altså seleksjon av fenotype (ikke genotype), som verktøy i avlsarbeidet. En helt ny artikkel som kom ut nå i februar (Oberbauer et al. 2017) viser at den langvarige seleksjonen av HD og AD frie hunder til avl faktisk har hatt en positiv effekt ved at den har bidratt til å redusere forekomsten av hofte og albue dysplasi hos de 60 hunderasene som ble undersøkt i studiet. I dette studiet inngikk data for HD røntgen av hele 1,056,852 hunder og AD røntgen av 275,129 hunder. Forekomsten av HD ble i dette studiet vist og være høyest hos Newfoundlandhund (24.8%) og lavest hos Belgian sheepdog (2.8%). Dessverre inngår ikke vår rase, Siberian husky, i dette studiet, men studiet viser arvelighet av hofte og albue dysplasi for 60 ulike hunderaser inkluderte polare raser som Samojed (0.52), Akita (0.47) og Alaskan Malamute (0.62). Oberbauer et al. (2017) viser også at raser med lav forekomst av HD, har hatt en større reduksjon i forekomsten av HD enn raser med høy forekomst av HD. Forfatterne av artikkelen tror dette skyldes at oppdrettere av disse rasene har vært flinkere til og bruke / hente ut data fra ulike helsedatabaser og helseregister i regi av raseklubbene i valg av avlsdyr.


Mere lesestoff of hoftedysplasi hos hund


Comments