Finnmarksløpet 2025
Siv, Rune og Ida-Helene på starten av vinterens vakreste eventyr - Finnmarksløpet FL600. Sammen har de brukt høsten og vinteren på trening av hunder - og løpsforberedelser inkludert Beaskádas 300 der Ida-Helene kom på 4. plass; Bergebyløpet - der det dessverre ble skikkelig bomtur til Varanger for Ida-Helene og Siv pga skummel betennelse i hånd og startstopp fra legen; Troms Quest med kjøresegbortruskevær på fjellet; og sist men ikke minst koselig helg på Aurora Trail. Det har ikke vært ideelle treningsforhold denne vinteren pga lite snø - men Ida-Helene har stålkontroll og er veldig godt forberedt til sitt andre FL600. Foto: Silje Máret Somby.
Team Snykovet er klar for Finnmarksløpet 2025 FL600 med superhundene Hilma, Denali, Chloe, Myra, Nahanni, Yukon, Kepler og Nova. Her er en liten stemningsrapport fra hytta i Alta der Ida-Helene, Rune og Siv pakker og gjør seg klar for løpsstart! Første etappe går fra Alta (Start) til Kautokeino og er på ca. 168 km. Først full fest noen minutter gjennom folkehavet med masse musikk og baluba ned Markedsgata i Alta! Deretter er det bare og nyte stillheten som senker seg ned til Alta elva som følges ca 16 km. Ved Sorrisniva tar løypa fra Altaelva og det er stigning i fire kilometer, så småkuppert gjennom hyttefeltet i Bollo før vi får ny stigning opp til Finnmarksvidda. Fra nå av er det fjellterreng over vidder og vann. Ca. halvveis ut i etappen går det over til litt mer skjermet småskogsterreng som er egnet for hvile på sporet. Neste del av av etappen går i lett blanding av småskogsterreng, vann- og elvekjøring og lett viddeterreng. Siste del inn til Kautokeino går langs elva. I går fikk de med seg starten av FL1200, de pakket depotsekker og merket hundehalsbånd slik at her hund er identifisert med sitt nummer i TeamJounalen for løpet. Og de pakket sleden! Stemninga er god og de har full kontroll og en god plan for løpet! Foto: Siv Kristin Korsvik.
Ut fra start! Foto: Marit Leinan Abrahamsen
Denali & Yukon i led ut fra start. Nahanni & Hilma i point, Myra & Chloe i team, Nova & Kepler i wheel.
Ida-Helene forteller fra løpet
Første etappe til Kautokeino var på nesten 17 mil, hvor vi hvilte på sporet etter 83 km før vi kjørte videre. Det var en del vind men det roet seg utover kvelden og nattetimene og vi fikk en nydelig tur med soloppgang på vidda i mange herrens minusgrader.
Første etappe av FL600 2025. Foto: Andeers Abrahamsen.
Både telefon og powerbank døde så fikk aldri tatt bilde av de flotte fargene i det eviglange landskapet. Virkelig vakkert, og glad jeg fikk oppleve den naturen sammen med hundene.
Ida-Helene er akkurat kommet inn til sjekkpunkt Kautokeino. Hun har brukt 19 timer og 22 minutt inkludert 3 timer kvile på sporet på denne første etappen fra Alta som er 168 km lang. Snittfarten (når man trekker fra hviletid) var på 10,3 km/t. Nå skal både hunder og hundekjører ha mat og en god kvil før turen fortsetter til neste sjekkpunkt som er Jergul. Neste etappe til Jergul er på ca 100 km. Løypa følger elv, vann og offentlig snøscooterløype stort sett hele veien til Jergul. Foto: Siv.
Kautokeinoelva med Denali & Yukon i led. Foto: Ida-Helene.
Etappe to var fra Kautokeino forbi Šuoššjávri og videre til Jergul. (100 km) og det meste på elv. På tur fra Kautokeino så dukket det plutselig opp en liten reinflokk, jeg stoppet spannet for å se hva som skjedde, men de fikk flyttet reinene av løypa.
Videre var det en del snøbyger og tunge spor. Myra ble ganske sliten på denne etappen, så hun fikk sitte i sleden, ca 2 mil fra sjekkpunktet så ser jeg at Denali også begynner å gå ureint så hun får også skyss i sleden, men de to liker ikke hverandre så særlig, så det ble ganske mye leven.
Denali og Rune tar en dogfie!
Etter obligatorisk 6-timershvil ble Myra og Denali tatt ut av spannet. Begge hadde da gått 270 km, vitale tegn var fine på begge men Myra var nok mest mentalt sliten og at hun alltid går så hardt ut. Denali hadde såre håndledd så det ble godt for de å være videre med handlerbilen.
Chloe tar en vellfortjent kvil. Foto: Ida-Helene.
Neste etappe var på 130 km ca og det gikk fra Jergul, via Karasjok og over fjellet til Levajok. Denne etappen var for meg kanskje mest krevende å stå i. Seks hunder, masse klatring, her hadde også sporene blåst igjen på fjellet så her måtte vi virkelig brøyte oss frem. På fjellet møtte jeg Trym Myrmel, og vi ble enige om å hvile hundene i lag og prøve å kjøre videre sammen også. Så kunne vi bytte på å brøyte.
Denne etappen tok for meg nesten 20 timer, og den ga mange utfordringer, men det som kanskje var aller verst for min egen del var at når vi skulle kjøre ned fra fjellet mot Levajok og Tanaelva så var det ganske skråstilte løyper og tettstående trær. Det var noen isvuller der som jeg sklei på og fikk min venstre skulder slått inn i et tre. Og ikke nok med det så kræsjet Chloe også i et tre og falt om like etterpå.
Dette var virkelig traumatisk for meg fordi det kom et skikkelig skudd igjennom dalen. Jeg fikk bært henne og lagt henne på sleden med jervenduken rundt henne, og måtte nå kjøre så fort og forsiktig som jeg overhode kunne for å komme meg til sjekkpunkt. Det var ingen dekning her, men i følge gps var det ca 1time til sjekkpunktet.
På elva så jeg en oransj jakke og et lys, da vet du det er veterinæren(e) som følger med alle hundene som kommer til sjekkpunkt. Fikk fortalt hva som hadde skjedd med Chloe og hun ble bært opp til Veterinærhytta. Helt knust gjorde jeg hundestellet og gjorde klar til foring og da kom veterinærene med Chloe og sa at hun hadde fine og bra vitale tegn, men at de trodde hun bare hadde fått en blackout av sjokket. Og at smellet jeg hørte var nok fordi trærne var så frossen av kulda at det ble sånn ekko. Men Chloe var fin. Hun var alert og hadde matlyst og ville gjerne hvile sammen med resten av flokken.
På re-check dagen etter var det ingen tegn til hjernerystelse, men hun var litt stiv i bicepsfestet, og det føltes rett å la henne bli igjen i handlerbilen.
Veterinærene sa at det var flere hunder som også hadde kræsjet i trær på den etappen. Men gikk bra med alle heldigvis.
Tanaelva retning Karasjok med fem hunder igjen i spannet. Foto: Ida-Helene.
Neste etappe var nokså kort (83 km) og var elveetappe fra Levajok til Karasjok.
Denne ble også alt annet enn lett. Her snødde det kraftig og var tidvis mellom 10-30 cm puddersnø. Det føltes ikke som om det var flatt og det føltes ut som vi kjørte i konstant oppoverbakke. Når vi var ganske nære brua i Karasjok så mente hundene at her var det fint å ligge i den fiiiine puddersnøen, så da var det bare for meg og gå foran lederhundene slik at vi kom oss opp siste kneika mot sjekkpunktet utfor Scandic Karasjok.
Allerede på elva hadde jeg hatt masse tid på å tenke, og hadde egentlig kommet frem til en konklusjon, og det var å bryte her. Jeg personlig var så sliten, særlig med smerter i egen skulder, men også etter at Chloe traff treet.
Hundene fikk en god hvil her, og jeg visste om tidsfristen at jeg evt måtte kjøre ut fra Karasjok før klokka ble 12.
Hundene spiste godt og drakk godt og jeg fikk en natt på hotell. Surrealistisk etter å ha vært i søvn-karusell og fått mellom 1-2,5 timer med god søvn per sjekkpunkt.
Nahanni. Veterinærsjekk i Karasjok. Hundene har sovet og spist godt på sjekkpunktet i Karasjok - og løpsveterinærene er veldig fornøyd med kondisjonen til hundene så langt ut i løpet! Veldig bra jobba med fôring og snacking underveis! Foto: Ida-Helene.
På morgenen etter ventet obligatorisk veterinærsjekk, og jeg var forberedt på å bryte. Jeg våknet opp til Snykov og tenkte at det passet bra å bryte her.
Veterinærsjekk en ble gjennomført med toppkarakter. Flere av hundene hadde samme Body Condition Score som det de hadde ved Pre-Race Check, ingen var halte på mønstring, de var blid og fornøyd og hadde god matlyst. Så begynte været å roe seg ned og det ble blå himmel, og jeg ble enda mer usikker på hva jeg skulle gjøre. Sa ifra til rennleder og, TD og veterinær at jeg hadde tenkt å bryte, men de mente at hundene var i så bra form at jeg hvertfall burde prøve, så kunne jeg heller snu.
Så da gjorde jeg det.
Jeg hadde et mål om å kjøre til Joatka og ta en hvil der, ca 83 km fra Karasjok.
Yr.no var optimistisk og det skulle bare bli litt vind. Etappen på elva går treigt i starten, tett snødrev og tåke men vi finner flyten etterhvert.
Forbi Ravnastua så vasser vi i puddersnø til over knærne, og rett forbi der er vi nødt å ta en pause. Her har jeg akkurat tatt igjen Liane som kjørte ut før meg.
Hundene hennes ville ikke gå mer, og da snakket jeg med henne og ble enige om å ta en kort pause her før vi fortsetter.
Det blir mange samtaler på mobilen i løpet av et så langt løp!
Hundene nektet og gå og hun spurte om jeg ville prøve å kjøre foran. I led hadde jeg Yukon & Hilma og han Yukongutten var ikke tung å be. Vinden var iskald og det føltes ut som den blåste igjennom alt. Jeg hadde dekken på alle hundene her, og jeg gikk sammen med lederhundene mine og forbi det andre spannet. Det var mye puddersnø men vi kom oss i gang.
Sola var nydelig i horisonten, men plutselig kommer det en svart vegg i det fjerne, og jeg føler på meg at det der ikke er bra. Vi har enda langt igjen og skyene kommer fort.
En liten nap i vinden mens uværet nærmer seg. Foto: Ida-Helene.
Jeg fikk melding fra Hege Knutsen (annen deltaker i klassen som hadde akkurat kommet i mål), og får spurt henne om Mollešjohka fjellstue er døgnåpen. Jeg har ikke så mye strøm på telefonen, men jeg kjente på meg at det var viktig for meg å vite det.
Været treffer oss som et hardt slag i magen, det ble fort dårlig, og hundene ble sliten av å brøyte og finne spor. Det var vanskelig å finne stikkene, og Hilma blir lagt i sleden. Nå har vi ca 10 km til fjellstua, og jeg har 4 hunder foran sleden pluss en i sleden. Yukon går i singel led, og lar seg ikke stoppe, får motivert han og snakket med han nesten hele tida. Vi er alle så sliten, jeg dytter og dytter og sparker og løper opp bakkene. Jeg kjenner nesten blodsmaken og angsten, været var brutalt og det føltes virkelig ut som vi ikke kom til å rekke frem i tide. Om hundene hadde lagt seg ned nå så hadde vi kanskje frosset ihjel.
Yukon som bare på trening i høst har gått 2-4 ganger som singel lederhund på maks 5 km om gangen, hadde stram bakline og gikk med bestemte skritt, tok alle kommandoene og var så flink. Vi kjørte foran det andre spannet hele veien, og plutselig hørte vi en snøscooter inni all vinden.
Her begynner det virkelig å blåse opp! Foto: Ida-Helene.
Vi så at lysene kom nærmere, og det var oppsitteren Nils Torfinn fra Mollešjohka fjellstue som kom oss i møte og hadde slodden på snøscooteren. Yukon har aldri sett en snøskuter før, men har var rett på tur opp på den.
Vi fikk nye løyper i 2-3 km til fjellstua og det føltes ut som vi rakk å komme dit på centimeteren. Hundene fikk halmbunt, vi fikk varmvann til å blande kjøttsuppe til, og vi fikk selv reinsdyr middag og to oppreide senger.
To siste på Finnmarksløpet 600.
skal ta seg par timer på øyet.
Humøret på topp.
Ida-helene og Liane Lubi.
Foto: Mollisjok fjellstue
Aldri før har jeg kjent på en så intens dødsangst for jeg følte på meg at hvis vi stoppa opp så ville det få skikkelige konsekvenser. På 55 km hadde jeg altså 50 tusen skritt.
Neste morgen fikk jeg vite om tidsfristen for å rekke mål, og med forholdene som var så skjønte jeg at det ikke var mulig. Sjokket var et faktum.
De neste 3 milene til Joatka ble krevende. Vinden var fortsatt sterk og lite visste vi at det skulle bli mye verre vær jo nærmere vi kom. På Iešjavri var det whiteout og vi blåste nesten av løypa. Ut av det blå/ hvite landskapet kom det plutselig to løypekjørere/ trail breakers med hver sin slodd, og her var det så mye vind at hundene ikke greide å komme seg fremover fordi sporene bare ble visket ut. Liane kjørte nå foran meg, og snøscooterne kjørte nå foran begge oss, for å hjelpe til å prøve å holde sporene oppe til vi kom trygt til Joatka.
Her sto det en gjeng frivillige og veterinærer klar til å sjekke hundene før vi brøyt løpet og fikk snøscooter transport til nærmeste vei hvor handlerne mine ventet.
Dette ble en ganske lang og detaljert tekst, men er veldig takknemlig for at vi nesten klarte det, men også for at jeg og hundene klarte å motivere og få med oss Liane og hundene hennes når hun fikk problemer på vidda.
For hundekjøring er så mye mer enn å kjøre hund, det handler om å ta vare på hundene, hjelpe andre hundekjørere og sammen klare utfordringene, når naturkreftene kjemper i mot oss eller spiller på lag.
Min kjære NTCH Snykovet Yukon (2,5 år) som gikk i led hele veien fra Alta og helt til vi brøyt løpet på Joatka. 563 km!!!! Yukon har virkelig, virkelig imponert meg med sitt mot, for en viljestyrke, stormleder og pågangsmot. At han ønsket å gå i singel led (når alt buttet i mot oss, og han var den som bidro mest til at vi kom frem i tide). Han er trygg på seg selv, og gir den tryggheten videre til de andre i spannet. En ukomplisert hund som bare stoler så mye på meg og de andre hundene. Så stolt over det han presterte, og det de andre hundene og jeg klarte sammen.
Akkurat nå har jeg sovet i 3 dager, med unntak av å fôre frokost og kveldsmat til hundene. Tross alt er jeg veldig glad for at jeg bare fikk frostskader i ansiktet etter uværet på beryktede Hundevidda.
Det føles ut som jeg er påkjørt av et tog, men kroppen trenger nok litt tid til å heles.
Sitter igjen med mange tanker som må fordøyes, denne utgaven var virkelig utfordrende for meg på alle tenkelige måter. Neeeeeesten i mål, men uværet satte dessverre en stopper for det. Selvfølgelig er jeg skuffa, men jeg er også glad det gikk bra med alle involverte, og at ikke det gikk liv tapt. For det var blodslit, og hver eneste meter var en kamp. Aner heller ikke hvor eller hvordan jeg hentet alle kreftene fra.
Hundene derimot er i storform, leker i hundegården, spiser godt og er kjempefine i formen.
Tusen takk til Renate Strugstad Paulsen & Ben Marsden / Run Wild Mushing for lån av vakkerskatten Kepler. Han gjorde en suveren jobb, virkelig.
Tusen takk 2 til Jørgen Kristoffer Larsen & Andrea Helen Løvvoll Luneng for lån av vakkersnuppa Denali denna sesongen.
Handlere: Rune Sundset & Siv Kristin Korsvik
Kunne aldri drevet på med hundekjøring eller gjort dette prosjektet uten det fantastiske samarbeidet sammens med Monica og Rune i Kennel Snykovet hvor jeg eier noen få hunder og de eier resten. Ekstra stor takk til Monica som oppdaterte Facebook og Instagram og passa hundan hjemme i tillegg.
Takk til samarbeidspartnere og sponsorer: Eukanuba Norge, VIP DOGWEAR, Orbiloc - The Safety Light, Up North Sami Adventures, Sara Duodji, Optimal Hund, Best Arctic Group, Bussring AS, Solberg Pettersen, Lumac Sledding.
Comments
Post a Comment